Gud hevur givið okkum tvær hendur: Aðra at geva við og hina at taka ímóti við
- Billy Graham
local.fo

News in English

Krutl

- Eg hugsi um beiggja mín Kjartan, nú 47 ár, sambúgva hansara og teirra fýra børn 9 til 21 ár.

- Hugsi um tað at vera fangi í einum vaknum marrudreymi, er júst tað, tað er. EITT MARERITT! Og tað er júst tað sum beiggi mín er: Fangi í sínum egna kroppi!

Soleiðis byrjar Elin Kjetland sína frágreiðing á Facebook um beiggja sín, sum VP hevur fingið loyvi til at almannakunngera eisini. Elin skrivar á norskum so familjan í Danmark og í Íslandi, sum ikki skilja føroyskt, eisini skilja.

EDIT: for at det ikke skal være noen tvil: Når det gjelder de ansatte på Klaksvíkar sjúkrahús og deres faglige kompetanse når det gjelder den fysio og ergoterapeutiske treningen og selve pleien Kjartan har fått står den IKKE bak den pleien han fikk i NO/DK - når jeg skriver at de er fantastiske mennesker er det også den faglige biten jeg har inbefattet i dette. DYKTIGE folk som både Kjartan - og vi andre har vært svært fornøyde med!

Innlegget var ikke ment som en angrep på de som har jobbet med Kjartan - de har tvertimot gjort ALT i sin makt for at han skal bli ivaretatt på best mulig måte... og ikke bare bli "sendt hjem" At det ikke finnes nevrologisk kompteanse på det nivået min bror trenger er IKKE deres feil. Det er heller ikke sykehusets "feil" at det ikke alltid er vikarer som kan settes inn i deres sted....
Vi har hatt folk der som har KJEMPET vår sak! TUSEN TAKK FOR DET <3

Dette var et rop om hjelp - og et "angrep" på SYSTEMNIVÅ og - på POLITISK nivå og på et område som jeg bare ønsker skal bli bedre!!

(og det må være rom for at jeg i frustrasjon ikke fikk med meg alle nyansene eller ordla meg på en "perfekt" måte)

Jeg unner INGEN å bli så alvorlig syk som min bror - og jeg unner ingen den behandlingen han har fått eller rettere sagt den mangelen på handling som han har vært utsatt for de siste mange månedene.

La meg begynne med begynnelsen:
15 februar 2017 ble Kjartan rammet av en massiv hjerneblødning i hjernestammen mens han var på jobb ute i Nordsjøen. Englevakt, gode kollegaer - en del "tilfeldigheter", en meget kompetent sykepleier på vakt og ikke minst god beredskap ift helikopter gjorde at han kom seg tidsnok inn på Haukeland sykehus i Bergen.

Det stod om livet hans! - legene anbefalte at den nærmeste familien samlet seg rundt sykesengen hans for de kunne ikke garantere at han kom til å overleve.

Mot alle odds overlevde han den ene krisen etter den andre og etter noen måneder på Haukeland ble han overflyttet til Nordås rehabiliteringssenter i Bergen.

Forholdsvis fort skjønte vi at Kjartan var "intakt" innvendig - han husket alt fra før hjerneblødningen inntraff.... han kunne fortsatt snakke både færøysk, norsk og engelsk. Passord, kontonummer, koder etc etc.... alt var på plass! FANTASTISK!

Jeg husker ennå gleden jeg følte når jeg hørte Kjartan synge for første gang etter at han ble syk. Jeg måtte lete opp teksten via google - men HAN kunne hvert eneste ett ord!

På tross av at han ikke kunne føle den ene siden av kroppen klarte han å bevege alle deler av kroppen og han klarte også etter vel et halvt år.... med minimalt med hjelp... å stå alene! Den intensive rehabiliteringen så ut til å gi resultater...

Selv om han kognitivt var (og er) "normal" og han ikke trengte å lære å snakke på nytt ble kommunikasjonen svært hemmet av at muskulaturen i ansiktet var lammet (kjevemuskulaturen i særdeleshet). Hjernestammen er "hovedveien" inn til hjernen og her styres mange av de ikke-viljestyrte funksjonene våre.

Kjartan var blitt pleiepasient 24/7.

Etter 7 måneder her i Norge ble det bestemt at han skulle flyttes til Danmark, hvor han ble innlagt på Hvidovre hospital til høyintensiv rehabilitering.

Etter 4 måneder på Hvidovre hospital ble det bestemt at han var frisk nok til å sendes til Færøyene - hvor han ble innlagt på Klaksvíkar sjúkrahús 15 januar 2018.

På tross av utrolig mange varme, vennlige og fantastiske mennesker som jobber der, ble utviklingen til Kjartan ikke som ønsket/forventet. Helt siden han kom dit har jeg som søster på sidelinjen fått høre om en bror som har blitt verre og verre, og for hver gang jeg har truffet ham har jeg ved selvsyn sett dette. Psykisk har det vært ekstremt tøft for ham! Tenk deg å være innelåst i din egen kropp!!

Heldigvis ble det i midten av mai i år bestemt at Kjartan var for syk til å være på Klaksvíkar sjúkrahús og han skulle sendes tilbake til Danmark i regi av rikshospitalet......

I mer enn fire måneder har vi ventet på at han skulle komme seg avgårde - MEN istedet for å komme seg avgårde.. fikk han for noen uker AVSLAG - fordi de ikke hadde noe å tilby ham på plassen der de hadde søkt ham til! Er det mulig!!! ?? Ja det er dessverre det! Burde de ikke ha visst dette på forhånd? istedet for så går tiden... og det føles som den går fra Kjartan... fra familien ...

Han er nå inne i sin 9. måned på sykehuset på Færøyene.... Når avslaget kom, fikk vi vite at han skulle få komme til en annen og mer egnet!?! plass og at vi fikk inntrykk av at dette skulle skje i løpet av uken.... det har nå gått enda 2 uker og vi har fortsatt ikke fått noen dato! I mellomtiden så går min bror mer og mer "inni" seg selv, han er mindre mobil i kroppen, han snakker mye dårligere og vi som familie føler oss maktesløse!! Han har blitt et navn og nummer i en kø hvor dårlig økonomi, dårlig planlegging og dårlig kommunikasjon er i ferd med å ta knekken på resten av kampviljen og kreftene til en familie som har vært i en mareritt-liknende tilstand i snart 19 måneder.

Hvem har ansvaret?

Hvor mye må man kjempe i motvind?

Og da har jeg ennå ikke begynt å snakke om den økonomiske krisen som familien har blitt rammet av i tillegg!

Å "miste" mannen sin på denne måten skal det lite fantasi til for å skjønne er et mareritt..... å også skulle kjempe mot et byråkrati som mangler en overordnet koordinator er også en kamp som er utrolig krevende, utmattende og som nesten kan føre til en tilstand av apati på de dårlige dagene.... og dem er det mange av!

Jannet har nå vært i ulønnet permisjon siden sykdommen inntraff - hun får noen skarve tusenlapper hver måned i en slags "sosialhjelp"..... min brors inntekt har sunket til under en tredjedel av det han hadde før han ble syk!

Opp i dette går livet fortsatt sin gang; lån skal betales, middag skal lages, unger skal på skolen, hus skal vaskes, barndom skal leves, familieliv skal pleies.....+ + + +

Kjartan ligger innlagt på et sykehus som ligger mer enn én times kjøretur hver vei fra der kone og barn bor. Og ca én time og 15 min. fra der våre foreldre bor. I 8 måneder har Jannet og mine foreldre byttet på å kjøre til Kjartan annen hver dag. Den innsatsen og kjærligheten og kampen de har stått i og står i HVER dag er uvurderlig! Det koster krefter og det koster penger!! Får de støtte til dette fra det offentlige? Nei! Kroner NULL - nix - nothing!!

Hvem kan man klage til? Hvem kan man snakke med for å få fortgang i saken hans? Når skal han FAKTISK få komme ned til Danmark og få mer hensiktsmessig trening/hjelp/pleie?

Hva kan vi gjøre?

Jeg har ikke lyst å henge noen ut med navn og nummer - men jeg er desperat etter å få hjelp til min bror!

Det jeg har valgt å gjøre nå, er å fortelle om situasjonen og jeg har gjort innlegget mitt offentlig og du er HJERTELIG velkommen til å dele det!! (i særdeleshet om du bor på Færøyene eller Danmark!)

Man tror det ikke før man står midt opp i det - men verden forøvrig fortjener å få et lite innblikk i hva familien står midt opp i.

ET MARERITT!!

På vegne av familien:
En desperat søster som ikke vet HVA skal til og HVORDAN vi får fortgang i at min bror får den helsehjelpen han trenger!

Um tú veitst okkurt, sum VP ikki veit - skriva so til vp@vp.fo